Array
(
    [id] => 442565
    [tittel] => Doppler
    [forfatter] => Erlend Loe
    [hylle] => Skjønn
    [serie] => 
    [forlag] => Cappelen
    [sider] => 158 s.
    [utgitt] => 2004
    [emne] => ,Roman,Norske forfattere,
    [emne1] => Roman
    [emne2] => Norske forfattere
    [emne3] => 
    [emne4] => 
    [isbn] => 82-02-24067-0
    [isbn2] => 8202240670
    [antall] => 4
    [bilde] => 1
    [tswhen] => 1301299683
    [bibid] => 142
    [clicks] => 0
    [undertittel] => roman
    [tsinsert] => 1134377594
    [kategori] => 0
    [beskrivelse] => Mann møter veggen og når et nullpunkt. Verden lukkes ute, og det slås fast at hjernen er, for å si det med Lars Lillo-Stenberg, alene. (Lillo-Stenberg er en «stalker» alle litteratur-anmeldere instinktivt peiser på Loe så fort de får anledning, og her dukker han sannelig opp igjen. Hva skal man si?) Og i hver bok oppløses fortellingen fullstendig mot slutten, omtrent som på gamle hitlåter der musikantene spilte refrenget om igjen og om igjen, mens volumet ble skrudd sakte ned. 

Loes siste roman, «Doppler», skiller seg knapt ut fra dette mønsteret. Jeg-personen Doppler flykter fra Smart Club, husoppussing og «Teletubbies» og bosetter seg i et telt i skogen. I Nordmarka utvikler han en barokk og merkelig hverdag, og vi ser vår egen verden fra hans avsondrede og isolerte posisjon. Loes stil, som til det kvalmende er blitt omtalt som «lun» og «underfundig» av nasjonens samlede anmelderfyker, er blitt perfeksjonert og finslipt. Og mot slutten går det som vanlig voldsomt fort og galt for seg. Forfatteren har sin vane tro som hastigst skisset ned noen hendelsesforløp på de siste sidene, og så får leseren fylle inn resten. 

En av de aller mest kvintessensielle Loe-skikkelser finner man ikke i et Loe-verk, men i den amerikanske filmen «Mars Attacks!» fra 1996. Unggutten som nesten egenhendig redder jorden fra en invasjon fra Mars, det er en altfor innfløkt historie til at vi kan sammenfatte den her, holder i filmens sluttscene en tale til de overlevende etter katastrofen: «... men i stedet for å bygge hus, burde vi kanskje begynne å bo i tipier, for det er bedre, på mange måter.» 

Loes misantropi. Dette mesterlige understatement av en altomfattende revolusjon, og den gutteaktige fascinasjonen for enkle tilbake til naturen-metoder, er perfekt Loe. Og Doppler gjør faktisk nettopp dette – flytter inn i en enstangs lavvo fordi det er bedre på mange måter. Men likhetene stikker dypere: I «Mars Attacks!» blir verden stilt innenfor et altomfattende ragnarok og sannelig, sannelig, salige er de saktmodige for de redder hele skiten. 

I «Doppler» reddes riktignok ingenting, men det mer enn antydes at flinkhet og idealisme ikke er tilstrekkelig for å gjøre vei i vellinga, det må ren huleboerautisme til. Dette er nok en undervurdert side ved Loe: de apokalyptiske, halvprofetiske ropene i ødemarken om at alt er galt, alle må snu, men ve dere Israels folk, dere gir blaffen. En grunnleggende misantropi gjennomsyrer holdningene til Loes hovedpersoner, og aldri har det kommet klarere frem enn i hans siste roman. 

Gir blaffen. Den velutstyrte overleveren Doppler fungerer også som et tvetydig mannsideal. Doppler snakker lite, har et usentimentalt kjærlighetsforhold til dyr, gir stort sett blaffen i kjerring og datter, føler en viss robust omsorg for sin sønn og fyrer bål hele dagen. Han har også et hat mot hodelykter i skiløypene, noe denne leser deler i slik grad at man kanskje burde satt spørsmålstegn ved habiliteten i den øvrige analysen. 

Det er heldigvis uråd, ut fra romanene, å vite hvilken holdning Loe selv har til problemstillingene han reiser. Er Doppler en endimensjonal Loesk Zarathustra, eller en latterliggjøring av en klassisk mannlig fantasi om uavhengighet? Det er trygt å anta at forfatteren har liten tålmodighet med sandalfolkets urtehageutopier, utover det er dette manifestet av en bok herlig flertydig. 

I teksten har Loe flettet inn sitater fra et mildt sagt broket kildemateriale. Humbugtalen til «høvding Seattle» (hvem eier vinden? og så videre) brukes hyppig, men det kommer også drypp fra Astrid Lindgrens «Brødrene Løvehjerte» og sågar Bjørn Eidsvåg. En annen naturlig referanse er den amerikanske 1800-tallsforfatteren Henry David Thoreau, som med litt velvilje kan sies å ha prøvd noe av den samme livsstilen som Doppler. 

Med sin godslige tone og herlige små betraktninger er Erlend Loe en enda mer urovekkende forfatter enn den mer spektakulært svartmalende Abo Rasul. Akkurat i det leseren er blitt lullet inn i forsvarsløshet av Loes glade pludring, kan man oppdage at man deler Dopplers kullsvarte menneskeforakt og totale avvisning av storsamfunnet. 

Doppler opplever utrolig nok at enkelte tar ham på alvor og binder seg til ham på en måte som helt latterliggjør hans prosjekt. Det er vel en advarsel god som noen om at man ikke må ta alt man leser for god fisk.
    [lopenr] => 3210787
    [egnetfor] => EGNETFOR=TRINN=
    [emne5] => 
    [emne6] => 
    [pris] => 168
    [lokalplassering] => L
    [marc] => *000     nam         1
*0010148640
*008                      a     0    10nob 2
*015  $a0148640
$bBIBBI
*019  $bl
$dR
*020  $a82-02-24067-0
$bh.
*020  $a82-02-24175-8
*020  $a82-525-4558-0
*100 0$aLoe, Erlend
$d1969-
$jn.
*24510$aDoppler
$broman
$cErlend Loe
*260  $a
$bCappelen
$c2004
*300  $a158 s.
^
)
    [utlanstype] => 0
    [medforfatter] => 
    [notat] => 
    [sprak] => 
    [raw] => 
    [urlav] => 
    [urlavtekst] => 
    [nummeriserien] => 0
    [tspicsearch] => 0
    [bildeurl] => 
)