Array
(
    [id] => 98013
    [tittel] => Synnøve Solbakken; Arne; Fiskerjenten; Arnljot Gelline
    [forfatter] => Bjørnson, Bjørnstjerne
    [hylle] => 839.82
    [serie] => 
    [forlag] => Aschehoug
    [sider] => 357s.
    [utgitt] => 1997
    [emne] => ,Bjørnstjerne Bjørnson,Bjørnson,
    [emne1] => Bjørnstjerne Bjørnson
    [emne2] => Bjørnson
    [emne3] => 
    [emne4] => 
    [isbn] => 82-03-17906-1
    [isbn2] => 8203179061
    [antall] => 1
    [bilde] => 0
    [tswhen] => 1228915986
    [bibid] => 142
    [clicks] => 0
    [undertittel] => Søyler i norges Litteratur bind 6
    [tsinsert] => 1062972001
    [kategori] => 0
    [beskrivelse] => Bjørnstjerne Martinius Bjørnson var prestesønn, og ble født i Kvikne 8. desember 1832. I 1837 flyttet familien til Nesset i Romsdal, og han gikk på skole i Molde fra 1844 til 1849. Han ble svært tidlig samfunnsengasjert, og bare 16 år gammel gav han ut sin første artikkel, Frihedens tale til Moldenserne. I 1850 dro han til Christiania for å studere ved Heltbergs "studentfabrikk" (se Ibsen, Vinje og Lie). Han tok artium i 1852.  

Bjørnson var en utadvendt og fremadstormende ung mann, som livlig deltok i samfunns- og kulturdebatten. Han skrev teater- og litteraturkritikker i avisene, og forsøkte seg tidlig som dramatiker. Fra 1856-57 redigerte han Illustrert Folkeblad, der hans første bondefortellinger ble trykket.  

I 1857 ble han kunstnerisk leder for teatret i Bergen. På denne tiden skrev han ustanselig, holdt mange taler og ble en av landets store personligheter. I 1857 skrev han første utkast til nasjonalsangen vår, Ja,vi elsker dette landet. Han hadde et kort opphold tilbake i hovedstaden før han dro på en lang utenlandsreise til Frankrike, Tyskland og, ikke minst, Italia. I Roma skrev han noen av sine største verk.  

På fem år var han blitt Norges store dikter, og fikk dikterlønn av Stortinget fra 1863. Fra 1865-67 var han sjef for Christiania teater, og skrev noe mindre. Fram til nå hadde han stort sett holdt seg innenfor det vi kaller den nasjonalromantiske stilen. 
Men Bjørnson ble mot slutten av 1860-årene stadig mer påvirket av den realistiske retningen, han var politisk engasjert på venstresiden, og skrev etter hvert mer samfunnsaktuelle fortellinger og skuespill. I 1877 holdt han et berømt foredrag om "at være i Sandhed", og sluttet seg mot slutten av 1870-årene til Georg Brandes synspunkter (se Realismen). 

Han ble stadig mer radikal politisk, og meldte seg også ut av kirken. Men skuespillene han skrev mot slutten har fred, harmoni og rettferdighet som underliggende temaer. Han fikk et navn i verdensmålestokk gjennom sine artikler der han kjempet for de små lands rettigheter.  

Som dramatiker ses han ikke i dag på som like viktig som Ibsen, men mens han levde var han en virkelig "åndshøvding", og en av Norges beste talere og foredragsholdere noensinne. 

Mot slutten av sitt liv var han mye syk, og døde i 1910. 

Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1903.
    [lopenr] => 
    [egnetfor] => EGNETFOR=TRINN=
    [emne5] => 
    [emne6] => 
    [pris] => 
    [lokalplassering] => 
    [marc] => 
    [utlanstype] => 0
    [medforfatter] => 
    [notat] => 
    [sprak] => 
    [raw] => 
    [urlav] => 
    [urlavtekst] => 
    [nummeriserien] => 0
    [tspicsearch] => 0
    [bildeurl] => 
)